Gunnlaug Omrstunge oppgave nr 4

Forfatteren forteller ikke helt likt om alt, uviktige ting, som reiser, er kortet ned, mens viktigere ting, slik som diskusjoner eller krangler er forklart i detalj. Dette er for at det var lettere å huske store krangler eller diskusjoner, i forhold til kjedelige reiser. For eksempel:

”Kongen takka han for kvedet, kalla til seg fehirden sin og spurde så: ”korleis skal eg løne dette kvedet?” Han svarar: ”korleis vil De, herre?” ” korleis løner eg det,” seier kongen, ”om eg gjev han to knarrar?” Fehirden svarar: ”det er reint for mykje; andre kongar gjev i skaldeløn verdifulle tin, til dømes gode sverd eller gullringar.” Da gav kongen han sine eigne klede, ein kyrtel av nytt skarlak med gullsydd kan og ei kappe fora med ovfint skinn, og ein ring som vog ei mark. Gunnlaud for gåvene og dvalde der ei lita tid, fór så derifrå til Orknøyane.”

Her ser vi at samtalen mellom kongen og fehirden, samt hva kongen ga, er tydelig vist fram, mens reisen til Orknøyene er ikke.

LARS ANDRÉ ØSTEVIK IVARSON


RUBEN BRAADLAND -COPYRIGHT

"Soga om Gunnlaug Ormstunge" er en typisk islendingesaga som har mange likhetstrekk med andre slike sagaer. Eksempel på det er den refererende synsvinkelen, den stadige oppramsingen av navn, kronologien og alle kongene og stedene som blir nevnt.


Dikt er mye brukt i sagaen. Hovedgrunnen er at Gunnlaug er skald, men diktene forteller også veldig mye og hans tanker og følelser, som vi ikke får vite på andre måter. Når han skal fortelle Helga at han har følelser for henne kveder han for eksempel et kvad.

Synsvinkelen er refererende i "Soga om Gunnlaug Ormstunge". Det vil si at vi ikke får vite noe om tankene og følelsene til personene, annet enn det de viser utenpå. Vi ser alt utenfra, og fortelleren er på en tredje person. Det gir den effekten at det som blir sagt virker sant, det blir troverdig. Samtidig er sagaen kronologisk oppbygd. Det er ingen hopping i tid, alt blir fortalt i den rekkefølgen det skjer.

Både synsvinkelen og kronologien er med på å gjøre sagaen mer troverdig. Det høres ut som det som blir fortalt virkelig har hendt, spesielt siden alle kongene som blir nevnt faktisk har eksistert, og handlingen foregår på reelle steder.

RUBEN BRAADLAND -COPYRIGHT


Alle sagaene er skrevet på en særegen måte, med en forteller som holder seg i bakgrunnen. Fortelleren er nøytral, det vil si objektiv, og som regel dømmer forfatteren ikke. Menneskene skildres gjennom det de sier og gjør. Samtalen er viktig, det er på denne måten de blir kjent for oss.

Som for eksempel da Gunnlaug og Ravn slåss om Helga. Ravn er gift med Helga, men har ingen glede av ekteskapet med Helga fordi hun bare vil være hos Gunnlaug. Og Gunnlaug utfordrer til kamp når han sier: ”Du veit at du har teke den kvinna som var lova meg, og såleis sett fiendskap mellom oss. For det vil eg no by deg holmgang.”

I dette eksemplet kan man få greie på hva som har skjedd mellom Gunnlaug, Helga og Ravn gjennom samtalen til Gunnlaug og Ravn. Forfatteren er nøytral og bare ramser opp det som blir sagt. Han legger ikke noen følelser til personene.

Et annet trekk som går igjen i sagaene er nøkternheten. Det fortelles i samme jevne tone, både når det er voldsomme dødskamper eller en vanlig samtale om hverdagslivet. I sagaene overdriver de ikke, de underdriver heller. Et eksempel på nøkternheten finner vi når Gunnlaug og Ravn slåss.

”Gunnlaug hogg omsider til Ravn eit veldig hogg; det tok foten av han. Ravn fall ikkje likevel, men drog seg baklengs til ein stubbe og stødde seg på den. Videre spør Ravn om Gunnlaug kan hente noe å drikke til han. Gunnlaug svarer: ”Svik meg da ikkje om eg hentar deg vatn i hjelmen min”. ”Ikkje skal eg svike deg,” svarar Ravn. Så gjekk Gunnlaug til ein bekk og henta vatn i hjelmen sin og bar det til Ravn. Han tok imot det med venstre handa, men med sverdet i den høgre hogg han til Gunnlaug i hovudet så det vart eit ovstort sår”.
Bjørn Erik Røgenes

Islendingesagaer

Vi hadde et deadline prosjekt på skolen der vi skulle bruke 30 min på å skrive en grundig presentasjon om islendingsagaene. Vi skal skrive om Islendingsagaene i stikkordsform.

Islendingsagaene regnes som det mest originale bidraget fra Island i middelalderen.

Det er kjennskap til omkring 40 islendingsagaer.

På Island var det et stort miljø lese- skrivekyndige. I disse miljøene ble sagaene til, og det fantes lesere på Island.


Hovedpersonene i sagaene er ikke konger, adelsmenn og prinsesser, men vanlige kvinner og menn på Island.

Å opprettholde æren var vikting for sagaheltene.

Handlingen foregår på Island, men også andre steder, for vi følger ofte hovedpersonene på reiser til andre land som Norge, Irland og England.

Islendingsagaene er realistiske på en måte som skiller dem ut fra middelalderlitteratur. De handler om mennesker som har levd.

Islendingsagaene og mange kongesagaer er skrevet i en spesiell stil, ofte kalt sagastilen.

Forfatterne er anonyme, som tilfellet er med mye annen middelalderlitteratur.

Forfatterne har bygget sagaene på muntlige fortellinger. Fortellermåten, alle detaljene og de lange handlingene kan ikke ha vært en del av den muntlige fortellingen.

Kilder: ”Grip teksten” (Norsk Vg2 skrivebok)
Bilde Kilder: Snorre Sturlason

Middelalderen

Middelalderen, den vanlige betegnelsen på den perioden i Europas historie som ligger mellom antikken og moderne tid. Det er vanlig å regne tiden fra ca. 500 til ca. 1500 e.Kr. Perioden blir sett på som mørk og barbarisk dominert av kirke og reglion

Mye av litteraturen fra middelalderen er blitt til i mutlig form. Gamle fortellinger og myter som i generasjoner hadde blitt husket og fortalt, ble skrevet ned i middelalderen. De har standalisert form og faste vendinger som er lette å huske. Folk flest kunne verken lese eller skrive i middelalderen. De kunne heller ikke skaffe seg en bok, som var en kostbar gjenstand. Det var ikke viktig å vite hvem som var forfatteren, det var dem som kunne formidle fortellinger og kunnskap videre.

En dominerende faktor i kulturlivet i middelalderen er den katolske kirken, pavekirken. All lærd litteratur var skrevet på latin, Biblen var på latin. I middelalderen oppsto det flere munke- og nonneordner, og klosterbevelelsen grep om seg.

I middelalderen var ridderen helt. En ridder var en kriger til hest, en rytter. Til utstyr var det rustning, skjold, sverd og lanse. De skulle være modige og alltid villige til å kjempe for sin herre og sin dame: de skulle kjempe for de fattige og for kristendommen.

I Nord-Europa tok folk tidlig sitt eget morsmål i bruk til å skrive ned fortellinger fra gammel tid, både i Tyskland, England, Irland og på Island. Germanerne hadde fortellinger og sagn om veldige mennekser, dyr, uhyrer, og overnaturlige skapninger.

Test

Dette er en test for å se om bloggen virker